Vet du hva et bedehus er?

I Apostlenes gjerninger 15:21 leser vi: For Moses har fra uminnelige tider hatt noen som forkynner ham i alle byer, og han blir opplest i synagogene hver sabbat. (Bibelen 2011)

Husker du bedehusene i Norge?

Kanskje bedehus er ett ukjent ord for deg fordi du er en generasjon som vokste opp etter de var vanlige, og den eneste gangen du har sett ett bedehus er som en forfallen bygning i veikanten langs E6? Men for meg som vokste opp på en tid hvor det var lys og aktivitet i nesten alle bedehus, så husker jeg veldig godt hvordan de fungerte ikke bare som ett sted for gudstjeneste men også som samlingspunkt for hele bygda. Det var gudstjenester eller møter på Søndagene, men resten av uka var fylt av alt fra basarer, undervisninger når den lokale skolen ikke hadde nok klasserom til alle, bursdager, selskaper av forskjellige slag og når bok bussen kom så flyttet de ofte biblioteket inn på bedehuset for å få litt større plass enn det bussen gav. Den gangen i min barndom så gikk alle på bedehus, selv om ikke alle var troende. De troende gikk på Søndager og ellers i uken, de ikke troende gikk ellers i uken og lørdager men aldri på søndager.

De gamle Norske bedehusene har mye til felles med synagogene i Midt Østen og rundt Middelhavet på Paulus sin tid. I likhet med bedehusene så fungerte de som samlingspunkt for hele landsbyen, både for de som var jøder og de som var hedning. I synagogene ble det drevet sykehus, motell, museum, skole, arkiv, holdt bryllup og selskaper. Jødene og de gudfryktige hedningene gikk på sabbaten og ellers i uken, hedningene gikk ellers i uken men aldri på sabbaten.

Når jeg vokste opp på landsbygda her i Norge, så var samfunnet veldig forskjellig fra i dag. Jeg husker vi hadde kristendom på skolen og når vi fikk den første klassekameraten som skulle ha livssyn istedenfor kristendom, så føltes det veldig uvant.Men selv om han måtte gå ut av kristendoms timene for å bli undervist i livssyn, så gikk hans foreldre på bedehuset i hverdager og på lørdager.  Det fantes ingen i min barndom der jeg vokste opp som var ikke-religiøs og som aldri noen gang gikk på bedehuset. Det var heller ikke noe uttalt krav at alle måtte gå der, det var bare en del av landsby livet at bedehuset var samlingspunktet for hele bygda. Det var heller ikke uvanlig at ikke-medlemmer av bedehuset bidro til drift av bedehuset, både økonomisk og praktisk.

Også her er det en likhet mellom bedehusene i Norge og synagogene rundt Middelhavet og i Midt Østen. Fordi synagogene hadde en så aktiv funksjon som samlingspunkt i landsbygdene for jøder og hedninger, så var det ikke uvanlig at hedninger bidro til drift av synagogen, både økonomisk og praktisk. Under utgraving av flere synagoger i så har de funnet flere inskripsjoner dedikert til gudfryktige hedninger som har gitt økonomiske eller praktiske bidrag til byggingen av akkurat den synagogen. Det var derfor, i likhet med bedehusene her i Norge, ikke uvanlig at hedninger (ikke etniske jøder) deltok aktivt i synagogens hverdagsliv.

Det bringer oss inn på temaet “gudfryktig hedning”, hva betyr det? En “gudfryktig hedning” var en ikke etnisk jøde som hadde over lengre tid vært en del av synagogens hverdagsliv, også tatt steget over til å bli en del av synagogens religiøse liv uten å ha blitt omskjært. Sagt på en annen måte, de levde fullt ut som en jøde i tilbedelse av Israels Gud minus omskjærelsen.

I min barndom så har jeg møtt på mange slike “gudfryktige hedninger” på landsbygda i Norge, mennesker som har bidratt til bedehuset og i utgangspunktet ikke vært en del av den religiøse aktiviteten. Men senere har de tatt steget over og begynt å gå på møter hver søndag uten å ta steget fullt ut ved å melde seg inn i bedehuset som fullverdig medlem. Når de tok det siste steget om å bli fullverdige medlemmer, så kan jeg ikke huske de fikk samme spørsmål som her i Apostlenes gjerninger 15.

Spørsmålet som kommer opp her i Apostlenes gjerninger 15 er: Skal de hedningene som kommer til tro på Jesus bli pålagt omskjærelse med en gang som bevis på frelsen?

I dag grøsser vi litt ved denne problemstillingen, spesielt vi som er menn…, men om vi tenker oss litt om så har vi en liknende (men ikke så smertefull) problemstilling i våre menigheter i vår tid. Det er ikke så uvanlig å høre spørsmålet: Skal de nyfrelste som kommer til tro på Jesus bli pålagt dåp som bevis på frelsen?

Ingen i dag i vanlige kirkesamfunn ville svart ja på et slikt spørsmål, for vi tror beviset på frelsen er ikke dåp men tro og ett forandret liv. Men selv om vi med rette sier at beviset på frelsen er ikke dåp men ett forandret liv, så er det ingen kristne som vil si at dåp er uviktig. Dåpen er som vi vet en naturlig del av det kristne livet, som kommer naturlig når den enkelte selv føler seg klar til det.

På samme måte sier Apostlene (og Paulus) her i kapittel 15 at beviset på frelse er ikke omskjærelse men en vilje til å leve rett etter Moseloven.  Men selv om de med rette sier beviset er vilje til å leve rett og ikke omskjærelse, så var det ingen av de som mente omskjærelse var uviktig. Omskjærelse var for dem en naturlig del av livet til en som følger Jesus og noe som kommer naturlig når den enkelte selv føler for det.

Vi vet derfor fra teksten at omskjærelse var aldri noe som ble avskrevet, det ble bare utsatt. Så hvordan skal vi forstå konklusjonen her i Apostlenes gjerninger 15?

Synagogen var det naturlige samlingspunkt for religiøse og ikke religiøse, for jøder og hedninger, det var derfor helt utenkelig for en gudfryktig hedning å slutte å gå i synagogen bare fordi han nå fulgte Jesu lære. Det er også dette vi ser i Apg 15:21: For Moses har fra uminnelige tider hatt noen som forkynner ham i alle byer, og han blir opplest i synagogene hver sabbat. (Bibelen 2011)

Om man skulle sagt Apg 15:21 på en litt annen, men litt mer forståelig måte, så ville det vært omtrent slik:

“Vi trenger ikke lære de nyfrelste hvordan de skal følge Moses, for de er jo allerede en del av fellesskapet i synagogen. Så når de går der, så vil de høre Moses forkynt og lære hvordan de skal leve etter Moses sin lov”

Dette ser vi igjen i kirkehistorien: Fra Apostelmøtet og opp til rundt år 300 så var det helt vanlig at Jesus troende Jøder og Jesus troende hedninger gikk i samme synagoge, til samme tid, som vanlige jøder og lærte hvordan de skulle følge Moses. Det var ikke før rundt 300 tallet at en hedensk Romersk keiser gjorde det forbudt for hedninger og Jøder å tilbe sammen at det ble slutt på dette.

Nå skjønner vi kanskje mer hvorfor Jesus sier at han ikke vet hvem de er, de som ikke følger Moses? (Matt 7:21-23)